Viktig avklaring fra Høyesterett om ettervirkning av tariffavtale

Høyesterett har i dom av 2. juni 2021 i den såkalte «Grefsenhjemmet-saken» avklart at bestemmelser om stabiliseringstillegg i en tariffavtale må anses som individuelle lønnsvilkår som blir en del av den enkeltes individuelle arbeidsavtale, og at slike vilkår ikke falt bort som en direkte følge av at tariffavtalen opphørte.

I det arbeidsrettslige miljøet er det mange som har ventet i spenning på Høyesteretts dom i denne saken. Underveis i den rettslige prosessen har det vært til dels sterke diskusjoner i fagmiljøet, og særlig  lagmannsrettens dom har blitt diskutert. Spørsmålet om tariffavtaler i det hele tatt kan ha individuell ettervirkning må nå anses endelig avklart av Høyesterett. Dette innebærer en prinsipielt viktig avklaring at et spørsmål som ikke ofte har kommet på spissen for Arbeidsretten eller de ordinære domstolene, men som likevel har stor praktisk betydning.

I denne konkrete saken gjaldt tvisten hvor vidt sykepleiere ved Grefsenhjemmet hadde rett til å beholde et stabiliseringstillegg som fulgte av en særavtale under Landsoverenskomsten for helse og sosiale tjenester mellom Virke og Norsk Sykepleierforbund («Virke-avtalen») etter at Grefsenhjemmet skiftet arbeidsgiverorganisasjon til NHO Service i 2014.

Både Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett frifant arbeidsgiveren og da saken ble behandlet i Høyesterett hadde en lang rekke arbeidslivsorganisasjoner erklært partshjelp for å belyse de prinsipielle sidene ved saken.

Høyesterett gjennomgår i premissene sine rettskildene på en måte som illustrerer at det på dette området finnes relevante kilder som er svært gamle. Det er verdt å merke seg at Høyesterett på veien til konklusjonen sin konstaterer at rettskildene gir «solide holdepunkter» for at de såkalte «normative bestemmelsene» i en tariffavtale blir en del av de individuelle arbeidsavtalene mellom de tariffbundne partene. «Normative» bestemmelser er i hovedsak bestemmelser som gjelder individuelle lønns- og arbeidsvilkår, i motsetning til bestemmelser av obligatorisk art som gjelder forholdet mellom tariffavtalepartene. 

Etter å ha konstatert at verken arbeidstvistlovens regler om tariffavtalers ettervirkning eller særreguleringen om tariffavtalers ettervirkning ved virksomhetsoverdragelse avgjør spørsmålet i denne saken, går Høyesterett grundig gjennom forarbeider, rettspraksis og reelle hensyn. Konklusjonen er som allerede nevnt at de bestemmelsene i en tariffavtale som har blitt en del av den individuelle arbeidsavtalen ikke faller bort som en direkte følge av at tariffavtalen opphører. Høyesterett fastslår også at stabiliseringstillegget ikke kunne fjernes i kraft av arbeidsgivers styringsrett.

Høyesterett har kun avgjort spørsmålet om den individuelle ettervirkningen, men ikke de subsidiære påtandsgrunnlagene fra Grefsenhjemmets side som gjaldt andre opphørsgrunner. Lagmannsretten må derfor behandle saken på nytt og da ta stilling til om det likevel ikke er rom for ettervirkning i et tilfelle hvor en tariffavtale blir erstattet av en ny tariffavtale eller fordi stabiliseringstillegget er i strid med den gjeldende tariffavtalen. Det endelige utfallet av saken er dermed ikke gitt ved Høyesteretts dom, og det gjenstår derfor flere interessante spørsmål i denne saken.

Det som vi uansett kan slå fast etter Høyesteretts dom er at bestemmelser om individuelle lønns- og arbeidsvilkår i en tariffavtale blir en del av den individuelle arbeidsavtale, og at disse bestemmelsene ikke faller bort automatisk som følge av tariffavtalens opphør.