Ny dom om likebehandlingsprinsippet for innleide arbeidstakere

Høyesterett tok nylig stilling til om innleid personell, med hjemmel i likebehandlingsregelen i arbeidsmiljøloven § 14-12 a, hadde rett til selskapsbonus på lik linje med fast ansatte og lærlinger i selskapet de var innleid i.

Et bemanningsforetak hadde over flere år leid ut to arbeidstakere til et oljeselskap. Oljeselskapet hadde en resultatbasert bonusordning for sine ansatte. De to innleide hevdet at de etter likebehandlingsreglene i arbeidsmiljøloven § 14-12 a hadde krav på å få utbetalt bonus fra bemanningsforetaket på lik linje med de ansatte i oljeselskapet.

Nærmere om den rettslige problemstillingen

Etter aml. 14-12 a er bemanningsforetaket forpliktet til å sørge for at den utleide arbeidstakeren som et minimum sikres de vilkår som ville kommet til anvendelse dersom arbeidstaker hadde vært ansatt hos innleier når det gjelder arbeidstidens lengde og plassering, overtidsarbeid, varighet og plassering av pauser og hvileperioder, nattarbeid, rettigheter knyttet til ferie, lønn og utgiftsdekning.

Bestemmelsen nevner ikke bonusordninger eksplisitt. Spørsmålet i denne saken var derfor om oljeselskapets bonusordning falt inn under lønnsbegrepet i arbeidsmiljøloven § 14-12 a.  

De to innleide arbeidstakerne anførte at bonusen var vederlag for arbeidsinnsats og at den ikke skilte seg vesentlig fra fast lønn. Videre ble det anført at lønnsbegrepet måtte forstås vidt, slik at det ikke ble åpnet for omgåelser av likebehandlingsprinsippet.  Bonusordningen måtte derfor etter de innleide arbeidstakernes oppfatning falle inn under lønnsbegrepet i aml. § 14-12 a.

Bemanningsselskapet viste på sin side til at bonusen ikke kunne regnes som lønn etter aml. § 14-12 a, ettersom den ikke var knyttet til den enkelte ansattes arbeidsutførelse eller arbeidsprestasjon, men til selskapets måloppnåelse og resultater. Grunnlaget for bonusen ble beregnet ut fra grunnlønnen, noe som innebar at alle ansatte innen samme kategori og med samme ansiennitet fikk samme bonus. Det ble anført at formålet med ordningen var å fremme de ansattes lojalitet, og at bonusordningen ikke var en del av oljeselskapets lønnssystem.

Høyesteretts vurdering og domsavsigelse

Høyesterett kom enstemmig til at bonusen var omfattet av lønnsbegrepet i arbeidsmiljøloven § 14-12 a og at de innleide arbeidstakerne hadde krav på bonus fra bemanningsselskapet tilsvarende den bonusen de ville ha fått om de hadde vært ansatt i oljeselskapet.

Høyesterett tok utgangspunkt i en språklig forståelse av lønnsbegrepet hvor førstvoterende uttalte at lønn rent språklig forbindes med «vederlag som en arbeidsgiver betaler til en arbeidstaker for løpende personlig arbeidsinnsats». Begrepet som sådan gir ikke direkte svar på om bonus skal regnes som lønn. Høyesterett påpekte imidlertid at det er naturlig at bonus omfattes av lønnsbegrepet dersom bonusen er «ment å gi kompensasjon for arbeidsinnsats».

Videre la Høyesterett betydelig vekt på formålet bak likebehandlingsregelen. Bestemmelsen må ses i sammenheng med arbeidsmiljølovens hovedregel i § 14-9 om at arbeidstakere skal ansettes fast. Formålet med likebehandlingsregelen er å sikre at arbeidsvilkårene ved innleie ikke undergraver målet om et arbeidsmarked med hovedvekt av faste og direkte ansettelser, og å sikre reell likestilling mellom fast ansatte og innleide arbeidstakere med hensyn til lønn. Muligheten for reduserte lønnskostnader skal ikke tjene som motivasjon for å leie inn arbeidskraft. 

Høyesterett viste deretter til utgangspunktet i lovens forarbeider om at «alt vederlag for arbeid skal omfattes av lønnsbegrepet». Dette omfatter både faste vederlag og uregelmessige tillegg, uavhengig av i hvilken form ytelsen skjer. Etter forarbeidene vil individuelle bonusordninger, basert på de konkrete omstendighetene, kunne omfattes av likebehandlingsregelen.

Etter Høyesteretts vurdering utelukker ikke forarbeidene at også bonusordninger på gruppe- eller virksomhetsnivå kan være omfattet av bestemmelsen dersom ytelsen utgjør vederlag for arbeid. Høyesterett viste også til at hensynet til et oversiktlig og kontrollerbart lønnsbegrep taler for at det ikke skal gjøres noen forskjell mellom individuelle og mer fellesskapsorienterte bonusordninger.

Bemanningsforetaket hevdet blant annet at dersom lønnsbegrepet ble ansett å omfatte bonusordninger, ville dette føre til store praktiske problemer, betydelige kostnader og administrative byrder - samme type forhold som er bakgrunnen for at pensjon ikke er omfattet av kravet til likebehandling.

Høyesterett var enig i at et lønnsbegrep som omfatter bonusordninger, vil medføre et visst merarbeid for bemanningsforetakene, men at dette ikke kunne få avgjørende betydning.

Høyesterett oppsummerte med å vise til at kjernen i lønnsbegrepet er om ytelsen er et vederlag for arbeid, eventuelt for et resultat eller en prestasjon som den ansatte selv har stått for. Også bonusordninger vil være omfattet så lenge det dreier seg om vederlag for arbeid. Dette gjelder enten det er tale om individuelle bonusordninger eller ordninger på gruppe- eller virksomhetsnivå.

Etter en konkret vurdering av oljeselskapets bonusordning konkluderte Høyesterett med at denne ordningen var en belønningsordning på virksomhetsnivå for de ansattes samlede innsats i det foregående året, og en del av det samlede system for vederlag for arbeid i oljeselskapet. Bonusordningen måtte dermed karakteriseres som lønn etter aml. § 14-12 a.

Hva kan vi lære?

Høyesteretts avgjørelse fastsetter at innleide arbeidstakere vil ha krav på bonus fra bemanningsforetaket på lik linje med de ansatte også ved bonusordninger på gruppe- og selskapsnivå som ikke direkte knytter seg til den individuelle arbeidstakerens arbeidsinnsats.

Ettersom bonus som hovedregel utbetales etterskuddsvis vil dette kunne by på enkelte praktiske problemer for bemanningsforetaket med hensyn til tilbud og prising av innleid arbeidskraft. Som Høyesterett påpeker bør bemanningsforetaket i sitt tilbud til innleieforetak ta forbehold om at en eventuell plikt til å utbetale bonus i henhold til senere opplysninger fra selskapet som leier inn arbeidskraften, vil bli hensyntatt og beregnet i etterkant.

Virksomheter som leier inn arbeidstakere har plikt til å gi bemanningsforetaket de opplysninger som er nødvendig for at bemanningsforetaket skal kunne ivareta kravet om likebehandling. Dette vil også omfatte opplysninger om selskapets bonusordninger. Innleier må også være klar over at de, på nærmere angitt vilkår, vil være solidarisk ansvarlig for utbetaling av lønn (herunder eventuell bonus), feriepenger og eventuell annen godtgjøring etter krav om likebehandling fra den innleide arbeidstakeren, jf. aml. § 14-12 c.