Høyesterett avklarer grensen for «særlig uavhengig stilling»

Høyesterett har i en helt ny avgjørelse tatt stilling til hvor grensen for en «særlig uavhengig stilling» går. Mer enn 10 prosent av norske arbeidstakere har en slik stilling og er dermed unntatt arbeidsmiljølovens regler om arbeidstid, overtid og overtidsbetaling. Det har tidligere vært lite praksis om dette praktisk viktige spørsmålet. Høyesteretts avgjørelse gir derfor verdifull veiledning om hvor grensen går.  

Saken for Høyesterett gjaldt krav om overtidsbetaling fra en tidligere prosjektleder i et entreprenørselskap. Arbeidsavtalen inneholdt ingen uttrykkelig angivelse av at stillingen skulle anses som særlig uavhengig, «normal arbeidstid» var fastsatt til kl. 07.00–15.00, med overtidsbetaling inkludert i lønnen. I praksis blandet arbeidsgiver seg ikke inn i hvor og når arbeidstakeren arbeidet, og arbeidstakeren førte heller ikke timer. «Timelistene» i saken var hentet fra en dagbok arbeidstakeren førte for å holde oversikt over fremdriften i prosjektene. Tidspunkt for arbeidets start og slutt ble imidlertid ikke ført.

Høyesterett kom til at arbeidstakeren ikke hadde en særlig uavhengig stilling etter arbeidsmiljøloven § 10-12 andre ledd.

Dommen inneholder generelle uttalelser om hvordan kravet til særlig uavhengig stilling skal forstås. Høyesterett fremhever at bestemmelsen er en snever unntaksregel, og at det sentrale i den helhetlige vurderingen er om

stillinga inneber at arbeidstakaren sjølv bestemmer kva som skal gjerast, og kva som skal delegerast, korleis arbeidet skal gjerast, og når det skal gjerast (vår understrekning)

Med henvisning til arbeidstidsdirektivet og EU-domstolens praksis presiserer Høyesterett at det ikke er tilstrekkelig at arbeidstakeren selv bestemmer når på døgnet han skal arbeide, eller selv kontrollerer at arbeidsplikten blir oppfylt.

En viktig avklaring i dommen gjelder hvilke rammevilkår som er relevante i vurderingen. Arbeidsgiversiden anførte at bare indre rammevilkår, det vil si rammene arbeidsgiveren setter for arbeidstakeren, skulle tillegges vekt. Høyesterett var ikke enig i dette. Ytre rammevilkår som virksomheten er underlagt, for eksempel frister og krav fastsatt av offentlige myndigheter eller kunder, vil være relevant. Vurderingen skal ta hensyn til alle rammevilkår, siden det er arbeidstakerens faktiske kontroll over egen arbeidstid som skal vurderes.

På grunnlag av disse rettslige utgangspunktene kom Høyesterett til at arbeidstakeren ikke hadde en særlig uavhengig stilling. Arbeidstakeren kunne riktignok selv styre arbeidsoppgavene i prosjektene og hadde stor frihet med hensyn til hvordan arbeidet skulle utføres. Tingretten og lagmannsretten hadde lagt betydelig vekt på dette. Høyesterett fant at det i større grad måtte legges vekt på arbeidstakerens mulighet til å bestemme over egen arbeidstid, både arbeidsmengde og tidspunkt for arbeidet. Arbeidstakeren hadde begrenset råderett over egen arbeidsmengde, og han bestemte heller ikke fritt når arbeidet skulle utføres.