EU foreslår ny lovgivning for å beskytte plattformarbeidere bedre

Torsdag 9. desember la kommisjonen frem et direktivforslag med flere virkemidler for å sikre at flere plattformarbeidere får tilgang til arbeidstakerrettigheter, sosiale goder og minstelønn. Det foreslåtte direktivet kan innebære at opp mot 4,1 millioner nye personer får status som arbeidstakere, med bedre sosiale rettigheter, kollektiv representasjon og høyere lønn.

Gjennom et tastetrykk i en app frakter plattformarbeidere varer hjem til deg, vasker huset ditt, kjører deg dit du skal, utfører tjenestene sine digitalt osv.  I samarbeidets ånd re-publiserer vi denne utmerkede artikkelen om fremtidig beskyttelse av plattformarbeidere som er skrevet av våre gode Littler-kolleger Eric van Dam, Edward Carlier og Ben Smith 14. desember 2021.

Over 28 millioner mennesker i EU jobber for tiden gjennom digitale arbeidsplattformer. Innen 2025 forventes dette tallet å nå 43 millioner. Fremveksten av digitale arbeidsplattformer (dvs. det som ofte omtales som «gig» eller «plattform»-økonomien) har ført til mange rettssaker de siste årene i hele EU om klassifiseringen av arbeidsforholdet mellom arbeidstakeren og den digitale arbeidsplattformen.

EU-kommisjonen publiserte 9. desember 2021 et forslag til lovgivning som, hvis det vedtas, vil markere en grunnleggende endring i måten digitale arbeidsplattformer, som opererer i EU, må tilnærme seg etterlevelsen av arbeidsmiljølovgivningen.

Selv om de foreslåtte endringene har fått mye oppmerksomhet i media, er deres umiddelbare praktiske virkning minimal på grunn av den lange perioden som gjenstår med vurdering, vedtakelse og implementering før de nye reglene kan tre i kraft. Og når endringene først er trådt i kraft, vil heller ikke endringene nødvendigvis bety slutten på selvstendig næringsvirksomhet i sektoren slik vi kjenner den: Plattformer kan fortsatt motbevise presumpsjonen om ansettelse som de nye reglene søker å pålegge.

1 Viktige punkter

• Den nye loven vil i vesentlig grad redusere digitale arbeidsplattformers mulighet til å definere enkeltpersoner (som arbeider for plattformen) som selvstendig næringsdrivende /oppdragstakere;

• Enkeltpersoner vil presumeres å være i et ansettelsesforhold dersom plattformen utøver kontroll over deres arbeid og lønn. Selv om plattformer kan være i stand til å motbevise denne presumpsjonen, vil dette være en betydelig endring i maktdynamikken mellom enkeltindivider og plattformer;

• Det er sannsynlig at den nye loven vil øke kostnadene for digitale arbeidsplattformer som opererer i EU betydelig, ettersom et stort antall av de som i dag er klassifisert som ikke-ansatte kontraktører/selvstendig næringsdrivende/oppdragstakere vil ha en enklere vei å gå for å oppnå rettigheter og beskyttelse forbeholdt ansatte; og

• Selv om denne nye lovgivningen kun er et forslag, og enhver praktisk innvirkning er flere år frem i tid, vil digitale arbeidsplattformer med virksomhet i EU [og i EØS] likevel følge utviklingen med stor interesse.

2 Hva er nåværende situasjon?

De aller fleste individer som jobber for digitale arbeidsplattformer er klassifisert av plattformene som selvstendig næringsdrivende/oppdragstakere. De siste årene har domstoler over hele EU (og globalt) blitt mer villige til å legge til grunn at disse arbeiderne er blitt feilklassifisert av plattformen og faktisk er ansatte. Denne måten å utfordre systemet på er generelt avhengig av at individuelle arbeidere fremmer krav for domstoler, nemnder eller tilsvarende nasjonale instanser.

3 Hva vil endre seg?

Den viktigste endringen er opprettelsen av en lovfestet presumpsjonsregel om at det foreligger et ansettelsesforhold mellom plattformen og enkeltpersonen, og at enkeltpersonen derfor skal anse som en "arbeider" i henhold til EU-retten og en arbeidstaker i henhold til nasjonal lovgivning. Denne presumpsjonen vil gjelde dersom plattformen utøver en viss grad av styring og kontroll over arbeideren.

Hvis to av de følgende fem vilkårene er oppfylt, vil enkeltpersonen antas å være i et arbeidsforhold med plattformen:

1. Plattformen kontrollerer betalingen;
2. Plattformen har bindende regler som styrer hvordan arbeidet utføres, hvordan adferden overfor sluttbrukeren av tjenestene skal være, eller enkeltpersonens opptreden;
3. Plattformen holder oppsyn med arbeidet som utføres eller verifiserer kvaliteten på arbeidet (også når slik oppfølgning gjøres digitalt);
4. Plattformen utøver styring og kontroll, herunder godkjenning, av arbeidstidens omfang (inklusive muligheten til å legge ut arbeid til underleverandører eller bruke en vikar, muligheten til å akseptere eller avslå bestemte oppgaver); eller
5. Plattformen begrenser eller kontrollerer enkeltpersonens mulighet til å bygge sin egen kundebase eller arbeide for en annen person eller virksomhet (som for eksempel en annen digital arbeidsplattform).

Plattformen (eller individet – selv om dette sannsynligvis vil være sjeldnere i praksis) vil kunne motbevise denne presumpsjonen ved å bevise at forholdet faktisk ikke er et «arbeidsforhold», slik det er definert i relevant nasjonal lovgivning.

De rettslige virkningene av å være i et "arbeidsforhold" vil fortsette å være underlagt nasjonal lovgivning.

Det er sannsynlig at fremgangsmåten som enkeltpersoner kan benytte for å utfordre sin status vil forbli slik den er i øyeblikket, altså behandling i rettsapparatet eller klagenemndsbehandling. Samtidig er det sannsynlig at den nye lovgivningen vil kunne oppmuntre til krav og påstander fordi loven rett og slett gir enkeltpersoner en enklere vei å gå for å kunne vinne frem med sine krav.  

Lovforslaget vil også pålegge digitale arbeidsplattformer en åpenhetsplikt. Plattformene vil bli pålagt å gi arbeidstakere spesifikk informasjon om monitorerings- og beslutningssystemene som brukes. De vil også bli pålagt å gi arbeidstakerne informasjon om hvilken innvirkning disse systemene har på deres arbeidsforhold, slik som deres tilgang til oppdrag og arbeidsoppgaver, inntjening, arbeidstid, helse, miljø og sikkerhet på arbeidsplassen osv.

4 Hvem vil bli berørt?

Denne foreslåtte lovgivningen, hvis den vedtas, vil direkte påvirke forretningsdriften i EUs medlemsland. Lovgivere utenfor EU vil imidlertid følge saken med interesse, så det er et potensiale for lovgivning inspirert av EU i Storbritannia [og i EØS-land som Norge] i årene som kommer.

5 Når vil endringen komme?

For øyeblikket er det ingen klar tidslinje for når dette skal bli bindende lovgivning. Foreløpig er det bare et forslag fra EU-kommisjonen. Forslaget må tas opp og diskuteres av EUs lovgivende organer, sannsynligvis med endringer, og vedtas før det blir bindende lovgivning. Kommisjonen har indikert at de ønsker at dette skal bli lovgivning innen den nåværende lovgivende perioden utløper i 2024.  

Hvis forslaget vedtas, vil det fortsatt ta år før den praktiske effekten merkes fullt ut, ettersom EUs medlemsland vil ha en toårsperiode på å implementere lovgivningen i nasjonal lovgivning. Dette er fordi den foreslåtte lovgivningen er et direktiv, og ikke en forordning (som GDPR, som vil være direkte gjeldende i medlemslands lovgivning), og derfor må implementeres i nasjonal lovgivning av hvert medlemsland.