Generelt om pensjon

Alle virksomheter og ansatte skal som den klare hovedregel nå være dekket av en pensjonsordning, og som følge av svært mange og inngripende endringer i reglene om pensjon de seneste år, er det er stort behov for innsikt i hvilke lover og regler som gjelder på dette området, samt hvilke ytelser og rettigheter som er knyttet til pensjonsordningen som gjelder i den enkelte virksomhet. Vi i Littler har lang og bred erfaring innen rådgiving, kursing og prosedyre innen pensjonsrettslige spørsmål.

Pensjonsordninger i arbeidsforhold kommer som et tillegg til den pensjon den enkeltes opptjente rettigheter i folketrygden, og eventuelt gjennom privat pensjonssparing. Per i dag er det lite tilrettelagt for privat pensjonssparing, og alternativet er da sparring i bank/verdipapirer eller nedbetaling av lån.

Hovedregelen for alle kollektive pensjonsordninger i arbeidsforhold er at det er lønn inntil 12G (G= Grunnbeløpet i folketrygden) som inngår i pensjonsgrunnlaget. I folketrygden er det kun pensjonsopptjening av lønn opp til 7,1G for alle som omfattes av de nye reglene om blant annet pensjonsopptjening. Dette gjelder delvis for alle som er født mellom 1954-1962 og fullt ut for alle som er født i 1963 eller senere. Dette betyr at for denne gruppen ansatte vil det være et viktig personalgode om arbeidsgiver kan tilby ansatte med lønn over 7,1G en god pensjonsdekning.

Gjennom yrkeslivet vil opptjente pensjonsrettigheter fra ulike arbeidsforhold komme til uttrykk gjennom såkalte fripoliser (fra ytelsesbaserte pensjonsordninger) eller pensjonskapitalbevis (fra innskuddsordninger).

I offentlig sektor er innholdet av offentlig tjenestepensjon inntil videre en tradisjonell ytelsesbasert ordning der alderspensjonen – sammen med utbetaling av alderspensjon fra folketrygden – utgjør ca. 66% av sluttlønnen, og alderspensjonen utbetales livsvarig. Sammen med en AFP-ordning fra fylte 62 år har pensjonsordningen i offentlig sektor blitt regnet som god sammenlignet med mange ordninger i privat sektor. Som følge av enkelte konsekvenser av pensjonsreformen, herunder såkalt levealdersjustering av alderspensjonen fra folketrygden, vil imidlertid offentlig tjenestepensjon gradvis svekkes for yngre årskull, og AFP-ordningen er svært lite fleksibelt utformet og kan ikke kombineres like lett med arbeidsinntekt som AFP-ordningen i privat sektor. Det er derfor utredet mulige endringer i offentlig tjenestepensjon som blant annet kan inngå i forhandlingen mellom partene i arbeidslivet våren 2016.

I privat sektor er reglene om pensjonsordninger spredt i mange forskjellige lover. Dersom arbeidsgiver etablerer en pensjonsordning i samsvar med de regler som følger av disse lovene, vil pensjonsordningene være «skattefavoriserte» og gi bedriftene fradrag for premieinnbetalinger og først bli skattepliktige for de ansatte ved uttak av pensjon (og da normalt til en lavere skattesats enn lønn).

I utgangspunktet skal arbeidsgiver kun ha én pensjonsordning for sine ansatte, men det gjelder noen unntak fra dette, blant annet på bakgrunn av at tidligere ordninger kan være «lukket» for eldre medlemmer eller for medlemmer som har blitt overført fra annen virksomhet.

Med virkning fra 1. januar 2006 fikk alle ansatte i privat sektor (med mer enn 20% stillingsprosent og 12 måneders ansettelse) rett til pensjon fra sin arbeidsgiver. Dette ble nedfelt i lov om obligatorisk tjenestepensjon («OTP-loven»). I denne loven er minimumsinnholdet i en pensjonsordning definert. Grovt sett går dette ut på at arbeidsgiver må foreta 2% innskudd av den ansattes årslønn mellom 1 og 12G til en pensjonsbeholdning som senere kan tas ut som alderspensjon i et definert tidsrom. Pensjonsordningen må videre inneholde premiefritak ved uførhet slik at den ansattes alderspensjon blir uberørt av eventuell arbeidsuførhet. Det er imidlertid ikke obligatorisk med en uførepensjon etter OTP-loven.

Ut over OTP-loven kan arbeidsgiver etablere i prinsippet tre hovedtyper av kollektive pensjonsordninger etter de følgende lover:

1. Ytelsespensjon – etter lov om foretakspensjon
2. Innskuddspensjon – etter lov om innskuddspensjon som trådte i kraft 1. januar 2001.
3. Tjenestepensjonsordning (også benevnt «hybrid-ordning») – etter lov om tjenestepensjon som trådte i kraft 1. januar 2014

Det nærmere innhold av disse pensjonsordningene fremgår av egen artikkel om tjenestepensjonsordninger i privat sektor, og det skal her kun kort bemerkes at tradisjonelt har ytelsesordningen vært enerådende i Norge, mens det fra og med ikrafttredelsen av lov om innskuddspensjon har vært en stadig økende andel virksomheter som har gått over til innskuddspensjonsordninger. Per i dag er dette den mest utbredte pensjonsordning i privat sektor, noe som skyldes blant annet mer forutsigbare kostnader og enklere regnskapsmessig håndtering. Den nye tjenestepensjonsordningen, «hybrid-ordningen», kan sees på som en blanding mellom ytelses- og innskuddsordning, og har foreløpig blitt etablert i et fåtall av virksomheter.

Pensjonsordninger i privat sektor utenfor de ovennevnte skattefavoriserte ordninger kan enten være kollektive eller individuelle ordninger. Som eksempel på det første kan det pekes på ulike former for driftspensjoner som arbeidsgiver etablerer for grupper av ansatte, for eksempel ledergruppen eller ansatte med lønn over 12 G (G=Grunnbeløpet i Folketrygden). For øvrig er det vanlig at ledende ansatte i større virksomheter inngår individuelle pensjonsavtaler.