Lærervikaren som ikke fikk fast stilling

Høyesterett har avklart at lærervikarer som ansettes midlertidig på grunn av mangel på kvalifisert personell, ikke har krav på fast stilling etter tre år. Dommen er viktig for arbeidsgivere i opplæringssektoren som sliter med å rekruttere kvalifisert undervisningspersonell.

25. oktober 2022 avsa Høyesterett en dom om arbeidstakers krav på fast ansettelse etter en lengre periode med midlertidige kontrakter. Dommen finner du her: HR-2022-2049-A

Saken gjaldt en kvinne som hadde hatt flere midlertidige stillinger som lærer i Nord-Fron kommune. Grunnlaget for de midlertidige ansettelsene var opplæringsloven § 10-6. Bestemmelsen sier at undervisningspersonell uten godkjent utdanning kan ansettes midlertidig dersom det ikke er søkere som tilfredsstiller formelle kvalifikasjonskrav. Regelen skal sørge for at elevene ikke står uten lærer selv om det er mangel på søkere med formell lærerutdannelse. Dette er en vanlig situasjon særlig i små kommuner i distriktene.

Da kvinnen hadde vært midlertidig ansatt i tre og et halvt år, krevde hun fast ansettelse i kommunen etter arbeidsmiljøloven § 14-9 syvende ledd. Etter denne bestemmelsen skal arbeidstaker som har vært sammenhengende midlertidig ansatt i mer enn fire eller tre år (avhengig av grunnlaget), ansettes fast. Kommunen motsatte seg kravet.

Spørsmålet for Høyesterett var om tre-/fireårsregelen i arbeidsmiljøloven også gjelder når man ansetter ukvalifiserte lærere midlertidig etter opplæringsloven § 10-6.

Høyesteretts vurderinger

Innledningsvis presiserte Høyesterett at hovedregelen er at arbeidstakere skal ansettes fast. Dette gir stabile og forutsigbare rammebetingelser og er normalt til fordel for både arbeidsgiver og arbeidstaker. Midlertidig ansettelse krever derfor særskilt hjemmel – enten i arbeidsmiljøloven eller i særlov slik som opplæringsloven § 10-6.

Høyesterett gjennomgikk forarbeidene til opplæringsloven, og mente disse tilsa at regelen i § 10-6 var ment å prioritere elevenes utdanning fremfor stillingsvernet til midlertidig undervisningspersonell. Verken ordlyden eller forarbeidene til arbeidsmiljøloven § 14-9 ga grunnlag for at tre-/fireårsregelen skal gjelde ved midlertidig ansettelse etter opplæringsloven. Etter norsk lov var det altså klart at den midlertidig ansatte læreren ikke hadde krav på fast ansettelse.

Et viktig spørsmål i saken var om EU-direktivet om midlertidige ansettelser tilsa et annet resultat. Etter EU-retten har statene plikt til å gjennomføre tiltak for å hindre misbruk av gjentatte midlertidige arbeidsforhold. Fornyelse av slike midlertidige arbeidsforhold er bare tillatt dersom det foreligger objektive grunner. Høyesterett måtte derfor ta stilling til om det forelå en slik objektiv grunn. En enstemmig Høyesterett mente imidlertid at kvaliteten i undervisningen, som er bakgrunnen for kompetansekravene i opplæringsloven, var en objektiv grunn som kunne begrunne gjentatt bruk av midlertidig ansettelse.

Praktiske konsekvenser av dommen

Dommen er viktig for arbeidsgivere som sliter med å få rekruttert kvalifisert undervisningspersonell og derfor må benytte lærere uten formell utdannelse. Dette er en praktisk situasjon og et reelt problem i veldig mange kommuner. Dommen avklarer at kommuner og andre som har arbeidsgiveransvar i opplæringssektoren, kan ansette midlertidig for å sørge for at elevene faktisk har lærer, uten at man risikerer å stå med et overskudd av faste ansatte.