Gratulerer med dagen!
Den 1. mai feires arbeidernes internasjonale kampdag over store deler av verden. Dagen ble innført og markert som demonstrasjonsdag for arbeiderbevegelsen første gang i 1890. Bakgrunnen var en demonstrasjon i Chicago noen år tidligere, der 200 000 amerikanske arbeidere streiket for innføring av åttetimers arbeidsdag og flere ble drept i sammenstøt mellom demonstranter og politiet. Fordi streiken hadde begynt 1. mai, ble datoen valgt som internasjonal demonstrasjonsdag – og har vært det siden.
Også i Norge ble den internasjonale arbeiderdagen markert for første gang i 1890. Kravet var her – som i USA – åttetimers arbeidsdag. Året i forveien hadde også det norske samfunnet sett noen av de første vellykkede streikene. En av disse var fyrstikkarbeiderstreiken, hvor kvinnelige pakkersker ved to fyrstikkfabrikker i Oslo spontant la ned arbeidet for å demonstrere mot helsefarlig arbeid og for lav lønn. Streiken ble avblåst uten at kvinnene fikk gjennomslag kravene sine, men streiken skapte oppmerksomhet rundt helsefarlige arbeidsforhold i industrien og viste verdien av fagorganisering.
Fra væpnet opprør til medbestemmelse
Over 130 år senere er nedleggelse av arbeidet fortsatt arbeidstakersidens viktigste kampmiddel. I Norge skjer streik imidlertid i regulerte former, innenfor rammene av arbeidstvistloven og i regi av etablerte fagforeninger. Arbeidskampen blir heller ikke møtt med våpen, men er anerkjent og beskyttet av både Grunnloven og internasjonale konvensjoner. Fagorganiseringen og streikeretten har skapt en større jevnbyrdighet mellom arbeidsgiver- og arbeidstakersiden, fordi arbeidstakerne kan kjempe med sitt aller sterkeste våpen: arbeidskraften sin.
Også arbeidsforholdene har – heldigvis – blitt mye bedre, både i industrien og ellers. Åttetimers arbeidsdag har for lengst blitt normen i de fleste bransjer, og arbeidsmiljøloven er preget av et sterkt arbeidstakervern. For arbeidsgivere flest har det høy prioritet å sørge for at de ansatte har det trygt og bra på jobb – ikke bare fordi loven krever det, men fordi det er bra for produksjonen.
Forholdet mellom arbeidsgiver- og arbeidstakersiden er dessuten blitt langt mindre konfliktfylt enn på slutten av 1800-tallet. Det er blitt et kjennetegn ved den norske modellen at partene i arbeidslivet samarbeider om ulike utfordringer – enten det skjer gjennom forhandlinger mellom de store arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene eller gjennom drøfting og medbestemmelse lokalt på den enkelte arbeidsplass. Denne samarbeidslinjen gir partene i arbeidslivet stabilitet og forutsigbarhet, og gir rom for å fokusere på felles mål snarere enn motsetninger.
1. mai-toget marsjerer videre
Stabiliteten og forutsigbarheten som jevnt over råder i det norske arbeidslivet, gjelder imidlertid ikke for alle. De siste årene har det vokst frem nye måter å jobbe på, og dermed nye grupper av arbeidere som ikke nødvendigvis passer inn i det etablerte systemet. Et eksempel er de såkalte plattformarbeiderne, som utfører mer eller mindre selvstendig arbeid ut fra en digital plattform i stedet for å arbeide for en klart identifisert arbeidsgiver. Både i Norge og EU er det en prioritert oppgave å få på plass rettslige reguleringer som sikrer vern av disse arbeiderne, samtidig som fordelene ved de nye arbeidsformene bevares.
Og selv om norsk industri har kommet en lang vei, finnes det andre steder i verden hvor arbeidsforholdene fortsatt ligner dem som rådet på fyrstikkarbeidernes tid. Eksemplene omfatter blant annet migrantarbeidere som bygger infrastruktur foran årets fotball-VM i Qatar og fabrikkarbeidere i deler av klesindustrien.
Et rettslig virkemiddel som skal være med på å møte disse utfordringene, er den nye åpenhetsloven, som gir større virksomheter plikt til å gi allmennheten informasjon om produksjonskjeden også utenfor landets grenser. Loven, som trer i kraft 1. juli 2022, skal gjennom det være med på å fremme menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold i andre deler av verden.
***
Mye har altså skjedd siden arbeiderbevegelsen reiste sine faner 1. mai for første gang. Uansett benytter vi anledningen til å si: Hurra for arbeiderne, hurra for arbeidsgiverne og hurra for det norske arbeidslivet!
