Administrative ansettelser – regler og unntak

Like før sommeren slo inn avsa Høyesterett en dom om såkalte administrative ansettelser – altså ansettelser i staten hvor man kan gjøre unntak fra de strenge reglene i statsansatteloven. Hva skjer når arbeidsgiver- og arbeidstakersiden ikke blir enige om hvor omfattende unntaket fra loven skal være?

Ansettelser i staten er nøye lovregulert, og det stilles strenge krav til prosedyren når noen skal ansettes. Dette gjør ansettelsesprosessen omstendelig og ressurskrevende for arbeidsgiver, noe som kan være upraktisk dersom arbeidskraftbehovet er kortvarig. Loven gjør derfor unntak fra de strenge reglene ved såkalte administrative ansettelser av kort varighet. Den åpner også for at unntaket kan gjøres mer omfattende dersom det er bestemt i personalreglementet.

Personalreglementet er et virksomhetsinternt regelverk som fastsettes ved avtale mellom virksomheten og tjenestemannsorganisasjonene. Men kan arbeidstakersiden blokkere for arbeidsgivers ønske om en bestemmelse i personalreglementet som utvider adgangen til administrativ ansettelse? Det tok Høyesterett stilling til i en dom som ble avsagt like før sommeren i en sak mellom Politiets Fellesforbund og staten (HR-2022-1246-A).

Prosedyren ved ansettelser i staten

Mens private arbeidsgivere står mer eller mindre fritt til å bestemme fremgangsmåten ved ansettelse og hvem de vil ansette, er prosedyren ved ansettelser i staten strengt lovregulert. Statsansatteloven bestemmer at ledige stillinger og embeter som hovedregel skal utlyses offentlig og at ansettelsesbeslutningen skal tas av et ansettelsesråd på bakgrunn av en begrunnet innstilling. Loven fastsetter også det såkalte kvalifikasjonsprinsippet, som innebærer at arbeidsgiver har plikt til å ansette den best kvalifiserte søkeren.

Statsansatteloven gjør imidlertid unntak fra den strenge ansettelsesprosedyren ved midlertidige ansettelser for inntil seks måneder – såkalte administrative ansettelser. Unntaksregelen bestemmer at kvalifikasjonsprinsippet, samt reglene om offentlig utlysning, innstilling og ansettelsesråd, da ikke gjelder. Arbeidsgiver kan for eksempel la være å ansette den best kvalifiserte søkeren, men heller ansette en søker som er kjent med virksomheten fra før eller som kan tiltre raskt. Unntaksregelen gir offentlige arbeidsgivere en praktisk viktig adgang til å dekke kortvarige arbeidskraftbehov på en rask og enkel måte.

Etter loven kan unntaket ved administrative ansettelser også utvides til å gjelde midlertidige ansettelser for inntil ett år dersom det er bestemt i personalreglementet.

Høyesteretts dom

Spørsmålet for Høyesterett var om adgangen til å utvide unntaket for inntil ett år forutsatte at arbeidsgiver- og arbeidstakersiden var enige. Arbeidstakersiden – Politiets Fellesforbund – viste til at personalreglementet skal fastsettes gjennom avtale, og anførte at det medførte et krav om enighet mellom arbeidsgiver- og arbeidstakersiden. Dette ville i praksis bety at arbeidstakersiden hadde vetorett og kunne blokkere for arbeidsgivers ønske om mer fleksibilitet ved kortvarige ansettelser ut over seks måneder.

Arbeidsgiver – staten v/Justis- og beredskapsdepartementet – anførte på sin side at uenighet om fastsettelse av personalreglement skulle løses gjennom reglene om tvisteløsning i Hovedavtalen. Tvisteløsningsreglene i Hovedavtalen beskriver en prosedyre hvor det skal gjennomføres mekling dersom partene ikke blir enige gjennom forhandlinger. Dersom heller ikke mekling fører frem, avgjøres spørsmålet av en partssammensatt nemnd med nøytral leder.

Høyesterett tok utgangspunkt i ordlyden i statsansatteloven § 7 annet ledd om at utvidet unntak fra ansettelsesreglene «kan» gjøres «i personalreglement». Ifølge Høyesterett gjør ordlyden det klart at utvidet unntak ikke kan fastsettes av arbeidsgiver alene, men forutsetter medbestemmelse fra arbeidstakersiden.

Høyesterett viste deretter til bestemmelsen om at personalreglementet skal fastsettes ved «avtale» (statsansatteloven § 2 annet ledd), og at dette isolert sett kunne tale for at begge parter måtte være enige. Etter en gjennomgang av lovhistorikken og reelle hensyn konstaterte imidlertid Høyesterett at statsansatteloven § 7 annet ledd ikke kan tolkes slik at den gir arbeidstakersiden en vetorett.

Når partene er uenige om det skal gjøres unntak fra ansettelsesreglene ved ansettelser ut over seks måneder, må spørsmålet dermed avgjøres etter tvisteløsningssystemet i Hovedavtalen – altså gjennom mekling og nemndsbehandling. Høyesterett understreker samtidig at nemnda må ta utgangspunkt i lovens hovedregel om at unntaket fra ansettelsesreglene bare gjelder ansettelser for inntil seks måneder.

Dersom arbeidsgiver ønsker unntak for administrative ansettelser av lengre varighet, må nemnda – etter også å ha hørt arbeidstakersidens argumenter – vurdere om arbeidsgivers begrunnelse for ønsket om utvidet unntak er tilstrekkelig tungtveiende.